Boka om meg

Jeg startet et nytt liv. Omsider skaffet jeg meg venner. Jeg hadde det fint i noen år. Så var de få årene over og jeg måtte lage ett nytt kapittel. Det beste fra det gamle kapitlet tok jeg med, men det verste lot jeg bli. Noe av det verste ble selvsagt med, ufrivillig fra min side. Dette skulle vise seg å se ut som det beste kapitlet i boka. Men såklart, jeg har jo ikke lest kapitlene som ikke har kommet enda. En person skulle bety mye. Det fantes bare to en stund. Så kom vendepunktet i kapitlet og alt ble snudd på hodet. Mye av det bra som var med fra første kapittel var skjøvet bort og kunne ikke nås. En av de bra tingene som kunne nås hadde forandret seg til det verste i boka. Jeg ville ikke nå det selv om det summet rundt hodet mitt hele tiden. Jeg hadde tapt. Etter en lang stund var det på tide å krabbe tilbake igjen. Finne fram de andre bra tingene som hadde kommet i kapittel to. De var der, mange med åpne armer. Men det var fortsatt tungt, og takket være vendepunktet ble det tyngre for andre også. Mot slutten av kapittel to skulle det komme noe nytt. Jeg klamret meg fast til det, uvitende om det var løsningen eller en felle. Når de siste ordene var blitt skrevet i kapitlet så det fortsatt bra ut. Det så ut som en bra løsning. Problemet var bare at denne løsningen betød at det neste kapitlet måtte bli tungt å starte. Løsningen kan komme tilbake mer og mer når jeg har kommet i gang med kapittel tre. Sånn er det bare. Noen ganger ser man positivt på det, andre ganger ikke. Noen ganger ser man mulighetene, andre ganger veggen. Av og til lengter man tilbake til tidligere kapitler, andre ganger er man glad for at de er over. Vi har også disse mellomkapitlene. Da bestemmer man hvordan det neste kapitlet skal starte. Man kan alltid påvirke det selv.

Det jeg har lært i både første og andre kapittel er å analysere, tolke og lese mellom linjene. Sånn skal man komme til bunns i saken.

Ikke en eneste kommentar...

Skrivekløe?

hits